Voldsoffererstatning og bistandsadvokat etter ran | Jussbloggen

Ran kan være en svært traumatisk opplevelse. I mange tilfelle vil den som har blitt utsatt for ran ha krav på bistandsadvokat og relativt høy oppreisning fra skadevolder eller fra Kontoret for voldsoffererstatning.

Les og denne artikkelen fra Advokat-teigstad.no vedr. voldsoffererstatning etter ran.
Nedenfor følger et eksempel fra Borgarting lagmannsrett der skadelidte ble tilkjent kroner 70 000 i oppreisning etter å ha blitt utsatt for ran på åpen gate av 5 ungdommer. Skadelidte ble påført et ankelbrudd som medførte 7 måneder sykemelding.

Se mer om voldsoffererstatningsloven § 2 her.

Oslo statsadvokatembeter har ved tiltalebeslutning 9. september 2013 satt A født 0.0.1997, B, født 0.0.1994, C født 0.0.1996, D født 0.0.1995, under tiltale for overtredelse av:

I	Straffeloven § 268 første ledd jf. § 267 første ledd

for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens person

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Mandag 24. juni 2013, ca kl. 03.00 ved bussholdeplassen i Hausmannsgate utenfor Storgata 38 i Oslo, stanset han sammen med flere andre E og holdt ham i et fast grep rundt brystet og/eller i kveletak samtidig som han undersøkte Es lommer på jakt etter mobil og/eller verdigjenstander til E til slutt vred seg løs og falt i bakken i kjørebanen. Videre, etter at E hadde kommet seg løs og gått videre, løp han etter E og bemektiget seg utenfor Oslo legevakt hans briller, høretelefoner og jakke inneholdende nøkler, medisinsk utstyr og kortholder med kort, ved å slå og sparke ham gjentatte ganger i ansiktet, hodet og på kroppen.

II	Straffeloven § 229 annet straffalternativ jf. § 232

for under særdeles skjærpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred, og legemsbeskadigelsen hadde til følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varte over 2 uker eller uhelbredelig lyte, feil eller skade. Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den har skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Til tid og på sted som beskrevet under post I forholdt han seg som der beskrevet. E ble som følge av voldsutøvelsen innlagt på sykehus med brudd i ankelen som måtte opereres og ble sykemeldt i en periode utover en måned. Særdeles skjerpende omstendigheter foreligger idet overtredelsen skjedde uprovosert og var begått av flere i fellesskap.

Oslo tingrett avsa 5. november 2013 dom med slik domsslutning:

1.

B, født 0.0.1996, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229annet straffalternativ jf. § 232, straffeloven § 352a, straffeloven § 350 første ledd og som fellesstraff med ikke gjennomført del av Oslo tingretts dom av 29. januar 2013 jf. straffeloven § 28b annet ledd i.f. – sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd – til en straff av fengsel i 1 – ett – år hvorav 120 dager skal sones og 8 – åtte -måneder er betinget med en prøvetid på 2 – to – år jf. straffeloven § 52 flg. Til fradrag i den ubetingede delen går 10 – ti – dager for beregnet varetekt.

2.

D, født 0.0.1995, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229annet straffalternativ jf. § 232 og som fellesstraff med Oslo tingretts dom av 29. januar 2013 jf. straffeloven § 28b annet ledd i.f. – sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd – til en straff av fengsel i 1 – ett – år hvorav 120 dager skal sones og 8 – åtte – måneder er betinget med en prøvetid på 2 – to – år jf. straffeloven § 52 flg. Til fradrag i den ubetingede delen går 3 – tre – dager for beregnet varetekt.

3.

A, født 0.0.1997, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268første ledd jf. § 267 første ledd og straffeloven § 229 annet straffalternativ jf. § 232 – sammenholdt med straffeloven § 62 – til samfunnsstraff i 350 – trehundreogfemti – timer jf. straffeloven § 28a. Den subsidiære straffen og gjennomføringstiden settes til 1 – ett – år. Til fradrag i den subsidiære straffen går 10 – ti – dager for beregnet varetekt.

4.

C, født 0.0.1996, dømmes for overtredelse av straffeloven § 268første ledd jf. § 267 første ledd og straffeloven § 229 annet straffalternativ jf. § 232 – sammenholdt med straffeloven § 62 – til samfunnsstraff i 207 – tohundreogsju – timer jf. straffeloven § 28a. Den subsidiære straffen og gjennomføringstiden settes til 7 – sju – måneder. Til fradrag i den subsidiære straffen går 3 – tre – dager for beregnet varetekt.

5.	B, født 0.0.1994, frifinnes for post I.

6.	D, født 0.0.1995, frifinnes for post I.

7.	B, D, Aog C dømmes in solidum til innen 2 – to – uker å betale E kr 70 500 – syttitusenfemhundrekroner.

8.	Saksomkostninger ilegges ikke.

A, C og D har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken fra A gjelder straffutmålingen. For de to andre gjelder anken skyldspørsmålet for tiltalens post II, straffutmålingen og erstatningskravet.

Ankeforhandling er holdt 2.- 4. april 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. De tre tiltalte, fornærmede og ytterligere tre vitner har gitt forklaring. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken.

Aktor la ned slik påstand:

Ankene forkastes.

Bistandsadvokaten, advokat Eirik Teigstad, la ned slik påstand:

Prinsipalt:

1.	Anken forkastes

Subsidiært:

2.	Cog D D D dømmes in til å betale oppreisningserstatning til E med et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

3.	Cog D dømmes in solidum til å betale erstatning til E med kroner 500.

Forsvareren for C, advokatfullmektig Hilde Wiig Nicolaysen la ned slik påstand:

1.	C, f. 0.0.1996, frifinnes for post II.

2.	C, f. 0.0.1996, anses for øvrig på mildeste måte.

3.	Chefter i solidaransvar med B, A og D for en erstatning fastsatt etter rettens skjønn, men begrenset oppad til kr 35 000.

Forsvareren for D, advokat Mariana Lozic, la ned slik påstand:

1.	Prinsipalt: Dfrifinnes for straff og erstatning.

2.	Subsidiært: Dansees på mildeste måte.

Forsvareren for A, advokat Petter Sørensen, la ned slik påstand:

A ansees på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

Tiltalen gjelder ran av E (post I) og legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter begått mot E i forbindelse med ranet (post II). Tiltalen er tatt ut mot fire personer. To av disse, A (heretter A) og C (heretter C) ble domfelt i tingretten både for ranet og legemsbeskadigelsen. De to andre, B (heretter B) og D (heretter D), ble frifunnet for ranet, men dømt for legemsbeskadigelsen. C og D har begge anket over tingrettens avgjørelse av skyldspørsmålet for legemsbeskadigelsen (post II i tiltalen), mens A har anket over straffutmålingen. Dette innebærer at skyldspørsmålet for ranet (tiltalens post I) er endelig avgjort i tingretten for alle de tiltalte. Lagmannsretten skal behandle skyldspørsmålet for post II om legemsbeskadigelse for C og D, samt straffutmålingsanken fra A. Videre skal retten ta stilling til ankene fra C og D over tingrettens erstatningsavgjørelse.

Ved bevisbedømmelsen for hendelsesforløpet bygger retten i hovedsak på forklaringen til E, som fremstår som meget nøktern, og på opptaket fra et overvåkingskamera ved legevakten.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten følgende faktum til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil for voldshandlingen i tiltalens post II:

Umiddelbart forut for den episoden som tiltalens post II gjelder, hadde E blitt stoppet og trakassert og herunder utsatt for noe vold av en guttegjeng på busstoppet i Storgata i Oslo ved Hausmannsgate. De fire tiltalte var en del av denne gjengen, og tingretten har betegnet C som den mest aktive ved voldsutøvelsen. Blant annet løftet han E opp fra bakken med et såkalt kyllinggrep rundt halsen. E klarte imidlertid etter hvert å komme seg ut av situasjonen, og han gikk raskt videre på fortauet bortover Storgaten mot Oslo legevakt.

Etter kort tid ble han tatt igjen av A som kom løpende bakfra. A tok tak i skulderen til E og snurret ham rundt. E fikk brillene på snei og sa at han trengte brillene for å se. Da sa A «du svarer f … ikke meg» e.l. og slo til E i ansiktet. A fortsatte voldsbruken. Han slo flere slag med knyttneve mot hodet til E, og han sparket ham flere ganger. Han sparket både med foten mot bena til E og med kneet mot mageregionen.

De andre guttene kom løpende til, først B, så – med noen sekunders mellomrom – D og C i den rekkefølgen. B og C tok straks del i voldsbruken mot E med røsking, slag og spark.

For D finner retten derimot at det er slik rimelig tvil at det må legges til grunn at han ikke brukte vold mot E. E har forklart at det var tre personer som angrep ham. Det er hevet over tvil at to av dem er A og B. Det er uklart om den tredje er D eller C, ettersom D stakk fra stedet nesten samtidig med at C kom. I den kaotiske situasjonen som var, var det vanskelig for E å holde styr på hvem som var til stede, og hvem som gjorde hva mot ham. Han sa i retten at det «haglet liksom bare» med slag og spark. Både A og C hevdet i retten at D ikke var involvert. D selv forklarte at han prøvde å stanse håndgemenget ved å dra bort A. Videoen fra overvåkingskameraet viser ikke tydelig hva D foretar seg, dels fordi kameraet står et stykke unna, dels fordi noe av hendelsesforløpet skjer bak et hushjørne som kameraet ikke dekker. Man kan tydelig se at D tar tak i noen, men om dette er A eller E kan retten ikke se. Selv om A i retten benektet at D forsøkte å dra ham bort fra E, og selv om E forklarte at ingen gikk i mellom for å hjelpe ham, finner retten at usikkerheten på dette punkt må komme D til gode. Retten legger derfor til grunn hans forklaring om at han tok tak i A.

For C finner retten, særlig på grunnlag av videoopptaket, bevist at han røsket i E og dro i jakken hans, og at han sparket E. Tingretten kom i sin dom (side 7) til at C stemplet ankelen til E, noe som kan ha ledet til ankelbruddet han ble påført. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette er tilstrekkelig bevist.

Voldsbruken ble avsluttet da guttene ble oppdaget av to jenter som kom rundt hjørnet fra legevakten. De så det de oppfattet som at fire eller fem gutter av utenlandsk opprinnelse slo løs på en annen gutt. De snudde for å tilkalle hjelp fra vektere og politi ved legevakten.

E ble ved overfallet påført skrubbsår og blåmerker i ansikt og hode, og han fikk én kul på venstre side av hodet og én øverst i bakhodet. Det mest alvorlige var at han ble påført et brudd i ankelen med feilstilling og en avslått flis av benet. Han ble akuttoperert for dette på Ullevål universitetssykehus, var innlagt på sykehuset i fire dager, og ble 100 % sykmeldt i noe over seks uker (fra og med 24. juni 2013 til og med 7. august 2013). Deretter var han delvis sykmeldt i ytterligere to uker.

Det er ikke tvilsomt at bruddet er en skade i straffeloven § 229s forstand, mens skrubbsår og blåmerker bedømt isolert ikke er skade, men en legemsfornærmelse som rammes av straffeloven § 228 første ledd. Som det går frem over, kan lagmannsretten ikke med tilstrekkelig grad av sikkerhet si hvem av de tiltalte som påførte E ankelbruddet. E forklarte at han kjente at han ble stemplet i ankelen og at det gjorde vondt. Han mener at dette skjedde i det tidsintervallet da han sto inntil husveggen og de tre guttene sto i en halvsirkel rundt ham. Bevegelsesmønsteret, slik dette kan observeres på overvåkingsvideoen, kan imidlertid tyde på at skaden oppsto på slutten av hendelsesforløpet da A og C dro i jakken til E og han klarte å vri seg ut av denne og komme seg vekk. Dette skjedde etter at D hadde stukket fra stedet.

Det eneste lagmannsretten etter dette kan legge til grunn med tilstrekkelig grad av sikkerhet i forhold til C, er at E brakk ankelen i løpet av voldsepisoden ved legevakten, og at C har begått legemsfornærmelser mot E. For C er imidlertid legemsfornærmelsene konsumert av domfellelsen for ranet, som etter tingrettens vurdering ble påbegynt på bussholdeplassen og fullført ved legevakten da C løp av gårde med jakken til E.

Tiltalen omfatter også medvirkning. Spørsmålet er derfor om C har medvirket til legemsbeskadigelsen.

For at noen skal kunne straffes for medvirkning må han for det første ha foretatt en handling eller unnlatelse som i lovens forstand regnes som medvirkning. Videre må han ha handlet med den skyld straffebudet krever. Når skyldkravet er forsett, slik som i tiltalen i vår sak, må medvirkeren ha vært klar over (eller utvist annen form for forsett med hensyn til) både sin egen medvirkningshandling eller -unnlatelse og alle momentene i handlingsnormen i det straffebudet han skal ha medvirket til å overtre.

I saken her er det tale om psykisk medvirkning. Loven regulerer ikke nærmere hva som ligger i dette, men kjernen i psykisk medvirkning er at medvirkeren styrker andres forsett om å gjennomføre den straffbare handling. Det er ikke nødvendig at det er årsakssammenheng mellom medvirkningen og hovedforbrytelsen i den forstand at medvirkningen må være nødvendig for gjennomføringen av eller resultatet av denne, jf Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utgave ved Matningsdal og Rieber-Mohn) side 326. Som det der uttrykkes, er det nok at medvirkeren «har vært med på foretagendet».

For at det skal foreligge psykisk medvirkning kreves i alminnelighet en positiv tilskyndelse, jf Andenæs, op cit side 327. I vår sak kan det ikke legges til grunn at C og de andre guttene hadde inngått noen uttrykkelig forhåndsavtale om å bruke vold mot E. Hendelsen fremstår som spontan. A løp først og begynte med volden; de andre kom etter og deltok i voldsbruken. Noen forutgående stilltiende overenskomst er det derfor heller ikke tale om. Heller ikke mens volden ble utøvd kan det legges til grunn at C verbalt oppfordret de andre til vold. Lagmannsretten mener imidlertid at en positiv tilskyndelse også kan skje i handling, ved såkalt konkludent adferd. Etter en konkret vurdering av situasjonen og Cs aktivitet i denne finner lagmannsretten at Cs handlemåte innebar at han styrket de andre guttenes forsett om å «ta» eller å «banke opp» E, og at C var klar over at hans deltakelse hadde en slik virkning. Han har da etter lagmannsrettens vurdering overskredet grensen for psykisk medvirkning. Det vises til Husabø, Straffansvarets periferi, side 165 om frivillig deltakelse (med forsett) ved en straffbar handling.

Lagmannsretten tilføyer at det for C også kan være spørsmål om såkalt passiv medvirkning, sml for eksempel Rt-2010-1630. Dette har imidlertid ikke vært prosedert av partene, og retten går ikke nærmere inn på det.

For at C skal kunne dømmes for medvirkning til legemsbeskadigelse må han ha hatt forsett både for sin egen medvirkningshandling, noe som utvilsomt er tilfelle, og holdt for overveiende sannsynlig at de andres voldsbruk ville resultere i at E ble påført noe som i lovens forstand regnes som en skade. Lagmannsretten finner, som nevnt, bevist at C var seg bevisst at han medvirket til at E ble banket opp, og at dette forsettet også omfattet at E ville bli skadet. Det er ikke nødvendig at forsettet konkret omfattet bruddskade. Lagmannsretten finner videre at C kunne ha innsett at muligheten av at E ville bli sykmeldt i mer enn to uker som følge av den volden han ble utsatt for, jf straffeloven § 43.

Forsvareren har anført at C kom til helt på slutten av hendelsesforløpet, at bruddskaden mest sannsynlig må ha oppstått før C kom, og at C uansett ikke kan holdes rettslig ansvarlig som medvirker for en skade som allerede hadde skjedd da han kom.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er riktig at C bare var med på siste del av voldsbruken mot E. C kom til stede som fjerdemann like før D stakk av. Det er også riktig at det bevismessig er uklart når E ble påført bruddskaden. Det kan ikke utelukkes at dette skjedde før C kom. Likevel finner retten at når C kommer til med et forsett som omfatter legemsbeskadigelse og deltar aktivt i voldsbruken, og slik skade faktisk oppstår, blir han ansvarlig som medvirker. Ut fra overvåkingsvideoen tok hele voldsepisoden ved legevakten mindre enn et minutt. Denne må bedømmes som én sammenhengende legemskrenkelse, og voldsbruken må anses som en fellesakt for de impliserte. Lagmannsretten ser det da slik at deltakerne blir ansvarlige som medvirkere til legemsbeskadigelsen uansett når i hendelsesforløpet E’ ankelbrudd oppsto.

I tiltalen er også straffeloven § 232 brakt til anvendelse. Etter denne bestemmelsen forhøyes strafferammen blant annet når det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter». Ved bedømmelsen av dette skal det etter loven «særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling.» Oppregningen er ikke uttømmende.

Om de alternativene som er aktuelle i vår sak, uttales i forarbeidene (Ot.prp.nr.79 (1988-1989) kapittel 9 (spesialmotivene til endringene i § 232):

Oppregningen av særlig straffskjerpende momenter nevner først at overtredelsen «er begått mot en forsvarsløs person», jf også strl § 268 andre ledd. Det tenkes her på tilfelle hvor det er et klart misforhold i styrke mellom offeret og gjerningspersonen, typisk der hvor en ung mann øver vold mot eldre, barn, uføre eller gravide.

…

For det tredje skal det legges vekt på om overtredelsen «er skjedd uprovosert» Med dette menes at handlingen er foretatt uten noen særskilt foranledning, av og til direkte overrumplende. Man har blant annet sett eksempler på at en tilfeldig forbipasserende blir angrepet på gaten av en fullstendig ukjent person. Også der hvor gjerningsperson og offer kjenner hverandre fra før, kan det være tale om uprovosert vold, såfremt voldsutøvelsen skjer uten noen som helst rimelig foranledning eller grunn.

For det fjerde skal det ved avgjørelsen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, legges vekt på om overtredelsen «er begått av flere i fellesskap». Her siktes det blant annet til såkalt gruppevold. Med dette menes at flere er sammen i å utøve vold mot en enkelt eller et fåtall personer, som oftest tallmessig underlegne i forhold til gruppen. Slik gruppevold kan ofte også ha karakter av vold mot forsvarsløs, jf foran, og av mishandling, jf nedenfor. Utkastet sikter på dette punktet også til den mer eller mindre organiserte voldsutøvelsen som skjer i form av bandekrig mellom ungdomsgjenger.

Etter gjeldende rett vil betydningen av at flere har samvirket ved en forbrytelse variere fra tilfelle til tilfelle. Etter strl § 58 kan straffen for en av flere medvirkere settes ned hvis medvirkningen har vært foranlediget av vedkommendes avhengige stilling til noen annen av de skyldige eller har vært av liten betydning i forhold til de andres deltakelse. Utkastet innebærer ingen endring i forhold til denne regelen, men tar sikte på tilfelle hvor flere deltar aktivt i voldsutøvelsen på mer eller mindre lik linje både psykisk og fysisk. Eventuelt vil forslaget bare ramme gjenglederen som har utnyttet medlemmenes avhengighet til å få dem til å begå overgrepet. Man må derfor fortsatt vurdere konkret den enkeltes rolle, både med hensyn til skyld og andre individuelle forhold.

Endelig skal det for det femte legges vekt på om overtredelsen «har karakter av mishandling». Dels tenkes det her på enkelthendelser hvor forbrytelsen ikke bare består i ett eller noen få slag eller spark, men i en sammenhengende rekke av voldshandlinger, av og til med et særlig utspekulert eller sadistisk preg. Dels siktes det til mishandling som skjer over lengre tid, f.eks tilfelle av gjentatte overgrep i par- eller familieforhold, hvor offeret gjerne har en sterk psykisk og økonomisk binding til gjerningspersonen.

Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at straffeloven § 232 får anvendelse på legemsbeskadigelsen i vår sak. Retten legger her hovedvekten på at det dreier seg om helt uprovosert vold på offentlig sted utøvd mot en tilfeldig forbipasserende som nattestid var på vei hjem fra arbeid, og at det var flere personer som sammen utøvde volden mot E. Lagmannsretten anser også «utvelgelsen» av E som skjerpende. For lagmannsretten er det tydelig at guttene bestemte seg for å angripe ham fordi han er liten av vekst og dessuten ser mye yngre ut enn han er. Han fremsto derfor for dem som et «lett bytte».

Oppsummeringsvis er lagmannsrettens konklusjon at D, som fra før er frifunnet for tiltalens post I (ranet) i tingretten, også skal frifinnes for tiltalens post II (legemsbeskadigelsen), mens C på samme måte som i tingretten finnes skyldig i medvirkning til legemsbeskadigelse (post II).

For C skal lagmannsretten således utmåle straff for ett fullbyrdet simpelt ran og for medvirkning til legemsbeskadigelse.

Slik lagmannsretten ser det, er voldshandlingen det dominerende i saken her. Det ble brukt vold langt ut over det som var nødvendig for å begå ranet, og volden har hatt store konsekvenser for E. Han er utdannet danser. Han har bachelorgrad i dans fra Universitetet i — og har deretter tatt ett år påbygging i —. Da handlingen skjedde, søkte han etter jobb som danser. Nå har han imidlertid bestemt seg for å legge dansen på hyllen og omskolere seg til et annet yrke. Foten er fortsatt vond, og det vil uansett ta svært lang tid å trene seg opp igjen til et nivå som er høyt nok for en profesjonell danser. I tillegg har han blitt grunnleggende utrygg. Han har angst for å gå ut etter mørkets frembrudd og angst for å ta bussen. Han beskrev i retten hvorledes han etter å være ferdig på kveldsskiftet på X på Oslo S kunne bli sittende på sitt kontor hele natten, helt til morgenskiftet kom på jobb, fordi han både var redd for å ta bussen og for å gå hjem.

Voldshandlingen er begått etter lovendringen 25. juni 2010 nr 46, som skjerpet straffen blant annet for legemsbeskadigelser. Hvis C hadde vært over 18 år, ville medvirkningen til legemsbeskadigelse isolert bedømt medført en ubetinget fengselsstraff på minst et halvt år. Uprovosert vold på offentlig sted ligger i kjernen av det lovgiveren tok sikte på å ramme med straffskjerpelsen.

Også ran straffes strengt. Dette gjelder også for ran av person på offentlig sted, selv om det økonomiske utbytte av ranet, som i vår sak, er beskjedent. Lagmannsretten antar at utgangspunktet for et ran som i vår sak, begått av en person over 18 år, isolert bedømt, vil være ubetinget fengsel i noe under ett år, hvis man ser bort fra «overskuddsvolden».

Da ranet og voldshandlingen fant sted, var C så vidt fylt 17 år; han hadde fødselsdag tidligere samme måned. Etter straffeloven § 18 kan ubetinget fengsel bare idømmes den som var under 18 år på handlingstidspunktet, når det er «særlig påkrevd».

Det mest nærliggende alternativ til ubetinget fengselsstraff i en sak som den foreliggende, er samfunnsstraff. Etter straffeloven § 28a første ledd bokstav b er det et vilkår for samfunnsstraff at «hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet». Denne bestemmelsen må imidlertid forstås i lys av straffeloven § 18 samt artiklene 3 nr 1, 37 bokstav b og 40 i FNs barnekonvensjon, se nærmere Rt-2010-1313 avsnitt 7 ff. I avsnitt 15 oppsummerer førstvoterende slik:

Vilkåret i straffeloven § 28 a første ledd bokstav b om at hensynet til straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet, må tolkes og anvendes mot denne bakgrunn. Der domfelte var under 18 år på gjerningstiden forskyves altså tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn: Det som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er, desto mer må det til.

Det forhold at både ranet og medvirkningen til legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter er alvorlige forbrytelser hvor de allmennpreventive hensyn veier tungt, er etter dette ikke i seg selv til hinder for at C idømmes samfunnsstraff.

Ved straffutmålingen tar retten også hensyn til at C er tidligere ustraffet, og til at han ikke er hovedmann, men medvirker ved voldsepisoden. Selv deltok han bare i siste del av denne. C synes for øvrig å ha et noenlunde ordnet liv. Han går på videregående skole, programområde for helse- og oppvekstfag, og planlegger å utdanne seg til apotektekniker. Han bor sammen med sin mor og tre søstre. Han er nest eldst i søskenflokken.

Tingretten idømte C 207 timer samfunnsstraff (etter fradrag for tre dager i varetekt) med gjennomføringstid og subsidiær fengselsstraff på syv måneder. Lagmannsretten er enig i at dette er en passende straff. Den er iallfall ikke for streng.

Også for A skal lagmannsretten prøve straffutmålingen både for ranet og legemsbeskadigelsen. A er tidligere ustraffet. Han er yngre enn C. Da den straffbare handlingen fant sted, hadde han så vidt fylt 16 år; han hadde fødselsdag tidligere samme måned. Ved voldsutøvelsen hadde A en mer sentral rolle enn C, idet A må regnes som initiativtaker til voldsbruken ved legevakten. Han var dessuten den som utøvde mest vold, sammen med B.

Også A skal på grunn av sin lave alder idømmes samfunnsstraff istedenfor ubetinget fengsel. Tingretten utmålte samfunnsstraffen til 350 timer (etter fradrag for 10 dager i varetekt) med gjennomføringstid og subsidiær fengselsstraff på ett år. Lagmannsretten er enig med tingretten i at dette er en passende straff. As anke over straffutmålingen fører derfor ikke frem.

A er under barnevernets omsorg. Han ble akuttplassert i barnevernsinstitusjon 14. januar 2014. Det er nå på tale at han skal flytte til sin far i København. Han opplyste i retten at han har hatt så mye fravær fra videregående skole, hvor han gikk første året på programområde for bygg- og anleggsteknikk, at han må ta dette skoleåret om igjen. På tidspunktet for ankeforhandlingen var han således uten arbeid og uten skoleplass. Han trenger åpenbart tett oppfølging i tiden fremover.

Både D og C har anket tingrettens avgjørelse av det sivile krav, nærmere bestemt oppreisningserstatningen til E. Erstatningen for hans økonomiske tap er ikke angrepet.

Selv om det, som bistandsadvokaten riktig har påpekt, både gjelder et annet skyldkrav, jf skadeserstatningsloven § 3-5, og et annet beviskrav for erstatningskravet enn for kravet om straff, finner lagmannsretten at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag for D. Det er ikke bevist med kvalifisert sannsynlighetsovervekt at han grovt uaktsomt har forvoldt E’ personskade. D frifinnes derfor også for det sivile krav.

For C er ansvarsgrunnlaget utvilsomt, og lagmannsretten er enig med tingretten i at han bør dømmes til å betale oppreisningserstatning. Etter karakteren av ranet og voldsbruken og de konsekvenser handlingen har fått for fornærmedes livsutfoldelse, mener lagmannsretten at også tingrettens konkrete utmåling er riktig.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jf straffeprosessloven § 437 siste ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.	D, født 0.0.1995, frifinnes.

2.

C, født 0.0.1996, dømmes for forbrytelser mot straffeloven § 268første ledd jf § 267 første ledd og straffeloven § 229 annet straffalternativ, jf § 232, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til samfunnsstraff i 207 -tohundreogsyv- timer. Gjennomføringstiden og den subsidiære fengselsstraffen settes til 7 -syv- måneder. Ved eventuell soning av den subsidiære fengselsstraffen fragår 3 -tre- dager for utholdt varetektsfengsel, jf straffeloven § 60.

3.	Anken over det sivile kravet fra C, født 0.0.1996, forkastes.

4.	Anken fra A, født 0.0.1997, forkastes.

Flere eksempler på oppreisning / voldsoffererstatning etter ran:

Eksempel erstatning etter ran 1 | Eksempel oppreisning etter ran 2 | Eksempel voldsoffererstatning etter ran 3