Barnefordelingssaker (foreldretvister) når det er påstand om vold eller overgrep
Hvordan forholder retten seg til påstander om vold eller påstander om overgrep i saker som gjelder samvær, fast bosted eller foreldreansvar?
Retten skal legge til grunn “barnets beste” når den treffer dom i barnefordelingssaker, jfr. barneloven § 48. Domstolen må sikre at barnet ikke blir utsatt for vold eller overgrep. Domstolen må ta slike beskyldninger svært alvorlig, slik at det ikke blir noen fare for at barnet blir utsatt for noe skadelig.
Den som har foreldreansvaret for barnet må beskytte mot slik behandling, og har en plikt til å unnlate å levere barnet til samvær dersom det foreligger slik mistanke. Det kan faktisk være straffbart å levere et barn til samvær dersom man har en mistanke om at det vil skje overgrep eller vold i samværssituasjonene.
Man bør imidlertid vurdere å snakke med politiet, barnevernet eller en advokat før man tilbakeholder barnet fra samvær, da dette kan være negativt i en eventuell senere barnefordelingssak.
En påstand om overgrep eller vold bør underbygges gjennom for eksempel vitneforklaringer fra barnehage, helsesøster, familie etc. Dersom samværsforelderen tidligere er anmeldt for noe liknende vil dette kunne hensyntas i bevisvurderingen. Dersom påstandene gjelder alvorlige overgrep, så stilles det noe lavere beviskrav.
Om samvær heter det i barneloven § 43 første ledd første punktum.
Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.
I § 43 første ledd tredje punktum er imidlertid følgende presisert:
Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.
Barneloven § 48 første ledd fastsetter det grunnleggende prinsippet om at rettsavgjørelser som gjelder barn, herunder samværsavgjørelser, først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. I § 48 annet ledd er følgende presisert:
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.
Bestemmelsene i barneloven § 43 første ledd tredje punktum og § 48 annet ledd kom inn i barneloven ved lov av 07.04.2006 nr. 6. Forarbeidene til lovendringen var blant annet Ot.prp.nr.103 (2004–2005), hvor det i særmerknaden til § 43 første ledd tredje punktum (side 54) fremgår at bestemmelsen først og fremst tok sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep eller hvor det var fare for overgrep. Litt senere i den samme merknaden blir det uttalt:
Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning.
Videre heter det i særmerknaden til den nye bestemmelsen i § 48 annet ledd (odelstingsproposisjonen side 56):
Hensikten med tilføyelsen er videre å sikre at hensynet til barnet tillegges tilstrekkelig vekt i de situasjoner hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje. Hvis det er en reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en av foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. Det kan ikke legges vekt på enhver påstand om overgrep. Det må legges til grunn at det som et utgangspunkt må foreligge forhold som underbygger påstanden. Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt.
Om den samme problemstillingen heter det i Backer, Barneloven, Kommentarutgave, 2. utgave, 2008, side 389 blant annet:
Det forekommer at en bostedsforelder gjør gjeldende at den annen forelder har gjort et overgrep, uten at det kan bevises sikkert. Det er på den annen side meget uheldig – både for barnet og rettssikkerheten – om samvær blir nektet på grunnlag av fiktive påstander om overgrep. Retten må derfor foreta en nærmere vurdering av bevisene og om nødvendig foranledige ytterligere bevisføring.
I Rt-2013-1329 kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at så lenge det ikke lot seg gjøre å avkrefte at det forelå en risiko for overgrep, ble det i denne saken avgjørende at samvær ville medføre en åpenbar belastning for moren, og dermed også for barnets omsorgssituasjon